Forelder - støtteperson - trener

Alle foreldre ønsker det beste for sine barn. De gjør derfor så godt de kan for å legge forholdene til rette slik at den håpefulle kan klare seg best mulig på alle områder. Dette gjelder selvfølgelig også idretten. Men vet vi som foreldre alltid hva som er best for barna/ungdommene? Vi ønsker å tro det. Jeg tror det er en vanskelig balansegang mellom dette å være støttende, til at barnet kan oppfatte det slik at foreldrene krever resultater/innsats som de ikke føler seg modne til. Men det kan også slå andre veien. Det verste tilfelle jeg har sett er en forelder som var så redd for at junior skulle føle press at han gikk helt den andre veien - og ble oppfattet som uinteressert. Det er nok enklere med de minste barna, for når de beveger seg opp i tenårene er det for de fleste naturlig å ta litt avstand fra eget opphav. Da er det ikke alltid like lett å ha en forelder som trener, men ingen regel uten unntak. Vi har jo sett et par eksempler i norsk idrett de senere årene, hvor et tett samarbeid mellom foreldre og barn, som trener og utøver har fungert meget bra. Så det går an, men det krever en meget stor grad av åpenhet begge veier,

Vårt mål må være å gjør ungdommene selvstendige og trygge, slik at de kan ta ansvar for egen utvikling. Dette betyr også at de må ta et bevisst valg på hvem de ønsker som trener. Noen vil kanskje velge bort foreldrene som trenere fordi de har større tiltro til andre trenere (det er ikke lett å bli profet i eget land). Som forelder eller som person i annen nær relasjon til ungdommene skal vi bygge opp under deres selvtillitt slik at de også tør å ta slike valg, det er nemlig gjennom bevisste valg de får mest ut av sin satsing. Hva så med foreldrene som har støttet og trent poden i mange år, er dette takken? Jo da, det kan sikkert være litt sårt første gangen man opplever å bli valgt bort, men i grunnen skal man være stolt. Vi er på vei til å få en selvstendig utøver som tar ansvar for egen utvikling, og derfor har mange muligheter foran seg. Og en ting er helt sikkert; selv om de kanskje velger bort foreldrene som trenere, velger de ikke bort foreldrenes støtte.

Så er det kanskje noen som lurer på hvilken bakgrunn jeg har som kan uttale meg om slike spørsmål? Jeg har ingen formell utdanning innen psykologi eller tilsvarende, men jeg snakker ut fra erfaring som forelder til en ung utøver som satser, samt at jeg har diskutert dette spørsmålet gjennom mange år i forskjellige fora. Det har vært tema på idrettssamliger i en årrekke, nettopp fordi foreldrene er idrettens største ressurs.  Jeg ønsker at vi foreldre og trenere skal ta et skritt tilbake innimellom, og vurdere om man er på rett kurs. Og ikke minst om forelder, trener og utøver har samme oppfatning av situasjonen og har det samme målet.

 

Lykke til!

Vigdis