Fair play

I norsk idrett har "fair play"-begrepet hatt solid fotfeste gjennom mer enn 100 år. Likevel er det ikke til å stikke under stolen at begrepet er blitt utsatt for store påkjenninger - ikke minst som følge av den pengemessige innflytelse i idretten, særlig de senere år. Dette går både på den enkelte skytter (premiering f.eks. i World Cup og stipend) og på forbundet (for så vidt som gode plasseringer internasjonalt vil kunne gi store tilskudd via Olympia­toppen) - selv om begrepet selvsagt også er gyldig på nasjonalt plan, på alle nivåer.

Skal så vi nordmenn være "fair" dersom ingen andre er det? Svaret er et klart og ubetinget "ja", og det kan ikke være noen tvil om at gleden ved idretten vil bli borte om "alle" jukset i tide og utide - og det er faktisk en ganske stor personlig forskjell å vite at man har vunnet på ærlig vis framfor ved juks. Det kan selvsagt være tøft i enkelte situasjoner og se seg slått pga juks og fanteri, og familien Bøe har vært utsatt; for noen år siden tapte Morten Bøe kanskje en VM-medalje fordi han ble slått av en "dopet" utøver (som siden fikk og ble fratatt sin sølvmedalje) og senest i år ble Lasse Bøe sannsynligvis snytt for en match-seier (og god plas­sering) fordi motstanderen fikk god­kjent "gjennomskyting" på et skudd vedkommende mistet og bommet med.

Hva kan vi så gjøre med dette? Først og fremst gjelder det å kjenne sine rettig­heter og vite hvordan man skal forholde seg om man ser noe som ikke er riktig. Her er vi kanskje ikke gode nok?

Det er også viktig at man ikke er for naiv i forhold til hva som kan skje, selv om man selv holder sin sti ren.

Vår idrett er basert på en intern kontroll mellom skytterne, og da gjelder det å gjennomføre denne kontrollen slik at ingen blir unødig fristet til fiksfakserier. Et eksempel her kan være at man er like årvåken selv om man har vunnet eller tapt en match, fordi scoren kan avgjøre motstanderens plassering eller rekordnotering. Det gjelder også selv om man skyter på samme matte som skytter i en annen konkur­ranseklasse, man skal ikke være likegyldig...

Hva er så tillatt - og hvor går grensen mellom såkalt "taktikk" og "fair play"? Jeg har hørt noen si at "det er lov å prøve seg" når det gjelder tilkalling av dommer for pilbedømmelse, i håp om at dommeren skal være ukyndig eller såpass preget av stundens alvor at det gis høyere verdi på scoren enn det som riktig er.

Det er heller ikke "fair play" å si noe til sin motstander i den hensikt å sette ham ut av balanse - eller for den saks skyld å oppføre seg på en måte som har samme hensikt.

Derimot kan det være en god taktikk å skyte bare 10-ere. Det er derfor man er der...