Bueskytingens bauta har rundet 80 år

Navnet lyser opp skjermen på telefonen min, og jeg vet jeg har en hyggelig samtale i vente. 

“Gratulerer!”

Han åpner ofte en telefonsamtale slik, Jan Erik Ellingsen. 

For er det én i bueskyttermiljøet som har stålkontroll over alle norgesrekorder, norgesmestertitler, utmerkelser og andre prestasjoner, er det han. Og meg ringer han bestandig for å gratulere med ulike prestasjoner i klubben vår, eller kanskje en bursdag. 

Jeg er sikkert ikke den eneste. 

De fleste kjenner han som Elling, og han beskrives som en institusjon, en bauta og “the grand old man” i norsk bueskyting. Nylig rundet han 80 år, men har på ingen måte lagt engasjementet og dugnadsviljen på hylla. 

“En ekte Fredrikstad-gutt”

• Nå får du spørsmålet som alle store idrettshelter får; Hva føler du nå?

Vi har avtalt tid for en prat, men 80-åringen er beskjeden og mener bestemt at han ikke har så mye å fortelle. 

• Jeg føler meg stort sett ålreit. Jeg sliter litt med å gå, men det er det. Hodet er det bra med, sier han på bred Østfold-dialekt. 

Elling er østfolding i både hode og hjerte. Han er oppvokst på Lervik i Onsøy i Fredrikstad med en far som var hvalfanger, en mor som både stelte hjemme og jobbet litt som syerske og en seks år yngre søster. 

• Jeg hadde en veldig bra barndom. Faren min reiste ut på senhøsten og kom hjem på våren hvert år, og jeg var vel 16-17 år før jeg så han hjemme til jul. Mor jobbet litt som syerske og var hjemmeværende, og så hadde jeg hele slekta rundt meg med besteforeldre på begge sider.
• Var du en grei storebror?
• Nei, det må du ikke spørre meg om, men hun bor rett nedi her og vi har et godt forhold som voksne, ler han. 

Med Jorun ved sin side

Selv om Elling er beskjeden på egne vegne, er han rask med å skryte av andre. I prat med Elling er det bestandig ei som får skryt for både matlaging, organisering og bestemorrollen. 

• Når var det da… Var det i 1967..?
• 65!, høres det på telefonen fra noen i rommet sammen med ham.
• 65, sier hun som har greie på dataene der, for det vet jeg ikke, sier Elling.

Hun “som har greie på dataene” er Jorun. De to har vært et par siden 1965, da hun var 16 år og han 20, og sammen har de to sønner, fire barnebarn og ett oldebarn. 

• Da vi hadde sølvbryllup var det en som sa til Jorun: “Jeg skjønner ikke at du har klart å holde følge med han i 25 år”. Vet du hva hun svarte?

Jeg svarer nei og venter spent på svaret. 

• Hun svarte: “Han har vært hjemme i bare ni år.”

Grunnen til det? Bueskyting, så klart. 

Når jeg spør hvordan Elling er som bestefar, er han kjapp med å gi telefonen til Jorun. 

• Han er en snill bestefar, ja. Vi hadde barnebarna hjemme her akkurat nå, for de hadde vært og kjøpt seg Halloween-drakt. Det var til en voksen person, så da måtte vi sy om, sier Jorun varmt. 
• Er det du som syr da?
• Ja, det er det, men Elling broderer, vet du!

Akkurat det skal vi komme tilbake til.

Jorun forteller at bueskytingen har preget familielivet i mange år.

• Jeg tror ikke vi har hatt en ferie, utenom de siste åra, som ikke har inkludert bueskyting, forteller hun.
• Det var et fantastisk miljø, og bueskytingen har tilført oss veldig mye. Men, jeg vil jo si at det har tatt mye tid. 
• Har du vært irritert på at det tar så mye tid?
• Jeg har nok det. Og så har jeg aldri syntes at bueskyting har vært ålreit, det interesserer meg ikke. Men jeg har jo vært med på masse stevner. Ungene har sovet seg Norge rundt, sier Jorun.

Når du møter Elling og Jorun sammen, er inntrykket at de har mye humor seg i mellom. Det bekrefter Jorun, selv om hun påstår Elling kan være ganske så sta og egen innimellom. Hun sier det med en trillende latter etterpå.

Nå nyter de dagene som pensjonister begge to, og Elling er fortsatt med på bueskyting flere ganger i uka. På Evenrød i Fredrikstad møtes de Jorun beskriver som “gutta”, og hver fredag er det lunsj.

• Han sier han går for å trene, men jeg tror det er veldig mye kaffe, ler Jorun.

Jeg forteller om de gangene jeg hører om Evenrød, der Ellings fortelling er at han hos blant annet slakteren og kjøper inn de lekreste ting til fredagslunsjen. 

• Elling er ikke den som lager mat. Her hjemme kunne han sultet ved siden av brødboksen. Men når han skal på Evenrød, da kjøper han mat og lager lunsj! 

Det begynte med naboen

Når vi begynner å summere opp Ellings liv i bueskytingen, er det vanskelig å sortere og få med seg alt han har vært med på. 

Vi må tilbake til 1969 for å få med oss den spede begynnelsen. 

• Det var en nabo som hadde begynt med bueskyting. Han kom hjem fra jobb og hadde en matte foran garasjen. Jeg var nede og prøvde, og ble veldig fenget.

Recurve ble Ellings lidenskap, noe som førte han på landslaget i flere år på 70-tallet med flere turer til utlandet for å skyte i konkurranser. Dagene gikk med til trening, minst 15 timer i uka, forteller han. 

• Hva er dine beste plasseringer?
• Jeg har bronsemedalje fra et nordisk mesterskap i jaktfelt.Så har jeg noen medaljer i herrer 50-klassen, både gull og bronse, og en god del lagmedaljer i senior.

De siste tre årene har han ikke skutt et stevne, men det hender han spenner bua på trening på Evenrød.

• Hva er det som er så fengende med bueskyting?
• Du blir aldri utlært. Det er alltid noe nytt utstyr, raskere utstyr. Vi begynte med aluminiumspiler og kalkunfjær, og strenger som strakk seg når de ble bløte. Alt i alt synes jeg det har vært veldig ålreit å holde på med, og har skutt mye, sier Elling. 

Med papir og blyant

Etter hvert tok han dommerutdanning, og de aller fleste har sikkert sett han i den røde vesten på et NM. Han har vært med Para-laget i flere år, og det er tydelig at dette betydde mye for ham.

Allerede i 1976 fikk han en plass i forbundsstyret, og satt der i 25 år i strekk. Visstnok har han sittet i styret sammen med ni presidenter. 

• Jeg har vært alt fra visepresident og nedover. President har jeg aldri vært, men jeg ble spurt. Jeg sa nei, for jeg er ikke så stiv i engelsk. Skal du ha en sånn jobb, så bør du i alle fall kunne engelsk.

Elling har også vært mange år i Uttakskomiteen, og redaktør for magasinet Buestikka. Det som har tatt opp mye tid, og fortsatt tar opp mye tid, er statistikk og norgesrekorder i norsk bueskyting.

• Jeg vet ikke hvor mange år jeg har gjort det, men det er jeg som fører alle norgesrekordene. Jeg fører statistikk for alle skyttere i Norge, med papir og blyant. Når du har skutt et stevne, så får du en strek. Så teller jeg opp når sesongen er over hvor mange skyttere Norge har generelt. Det sender jeg inn til forbundet. Det siste jeg gjør hvert år, er å gå gjennom alle klubbene og finne ut hvor mange skyttere i hver klasse de har og hva slags bue de skyter med. Det lager jeg statistikk på. 

Når noen skyter en norgesrekord, er det Elling som registrerer det. Han skriver også ut diplom. Når han forteller om dette, tester han meg og spør om jeg vet hvor mange norgesrekorder vi har. Svaret mitt “det er mange”, er ikke godt nok. 

• Det er 1700. 

Alt dette skriver han ut på papir og legger i permer. Han stoler ikke på at det finnes en digital backup. 

• Det tar litt tid?
• Ja, det er en jobb som tar mange timer i uka. Men jeg holder hodet klart med det. 
• Kommer du til å fortsette med det framover?
• Så lenge forbundet har behov for meg, og jeg har muligheten til å gjøre det, skal jeg fortsette så lenge jeg kan. Nå skal jeg være litt frekk i kjeften, men jeg tror ikke det er så mange som står i kø for å ta over.

Han skryter av tida i forbundsstyret og miljøet der. Sier at det kunne være diskusjoner der flisene føyk, men at de aldri gikk fra et møte forbannet på hverandre og at det aldri var uvennskap. Han påstår han har fått litt kjeft opp gjennom tida i Uttakskomiteen, og i dommergjerningen. 

• Jeg dømte en pil ut for en skytter en gang, som mente jeg dømte dårlig. Da svarte jeg: “Hvis du skjøt bedre, så slapp jeg å dømme”, sier han og ler. 

En ting er medaljene han har tatt som skytter, noe annet er utmerkelsene han har fått som engasjert i forbundet. Elling har hederstegn i både gull og sølv.

• Hva betyr det for deg?
• Det betyr mye. Det er et bevis på at man har gjort en god jobb. Det synes jeg henger høyt. 

Hjernetrim med synåla

På et av de første stevnene jeg var, ble jeg invitert med inn i bobilen til Elling og Jorun. Der fikk jeg først se barskapet, så et stykke stoff med flott brodering. Jeg trodde han tullet da han sa det var hans. Jeg hadde allerede forstått at man ikke kunne stole på alt tullet han serverte, og så ikke for meg at den høye karen med store hender og bred Østfold-dialekt var en som broderte.

Der tok jeg feil. 

Elling forteller at det de har hjemme av duker, gardiner og løpere både til jul og påske, er det han som har sydd. Akkurat nå holder han på med en stor nisse som skal henge på veggen hos noen, forteller han.

• Hvordan begynte det? 
• Det var på begynnelsen av 60-tallet. Jeg hadde mye magetrøbbel og var hjemme, og mora mi sydde bluser og broderte. Da begynte jeg med det, og det har jeg fortsatt med. 
• Hva gir det deg?
• Jeg synes det er moro å holde på. En god lørdag kveld er når jeg tar fram det jeg holder på å sy, en kopp kaffe, slår på TV-en, ser på sport og så en liten konjakk etter kaffen. Det er snadder. Så er det bra å bruke hue, sier han.

Mot slutten av telefonsamtalen vår får jeg bekreftet at jeg ikke er den eneste han ringer i anledning prestasjoner eller bursdager. 

• Jeg gjør det til en del av de jeg har telefonnummeret til. De som skal ut å reise ønsker jeg god tur, og hvis jeg ikke kan nå dem direkte ringer jeg reiselederen og ønsker lykke til. Om de bringer det videre vet jeg ikke, men jeg gir i alle fall beskjed. Jeg har jo egentlig ikke noe med det, men har gjort det i alle år og kommer til å fortsette med det. 

Tre om Elling

Jan Roger Skyttesæter, generalsekretær

Elling har vært, og er, en bauta i norsk bueskyting. Han har sittet mange år i forbundsstyret, og levert under antakeligvis ni presidenter.  

Som statistikkansvarlig er han faktisk uunnværlig for oss, da han følger opp alle rekorder og skriver alle diplomer på rekorder før de sendes oss for utsendelse. Jeg håper inderlig han orker litt til før vi får et elektronisk system som kan «overta». Han har hatt et stort hjerte for handikapidretten gjennom mange år, og han var min assistent når jeg hadde et para-lag som reiste på internasjonale oppdrag. 

Hans kunnskap om regler og dommerspørsmål har reddet oss mange ganger. Han ringer ofte meg, og før meg min forgjenger, Morten Wilmann, med spørsmål – noe som mange ganger har reddet situasjonen og vi kan gå ut med klargjørende informasjon.

Per Christian Stensgård, president

Jan Erik er en person man kan prate med om det meste, både om bueskyting og det som

skjer «utenfor». Når man prater med Elling må man også være forberedt på å høre ting som

de er. Man trenger ikke være usikker på om man har fått beskjeden levert presist nok - «rake

pucker» er et begrep som passer Elling godt. Har du en mening eller et spørsmål du tar opp

med Jan Erik, får du tilbakemelding som ikke er pyntet på. Og det gjør at du føler deg trygg

rundt han. Jeg har pratet med Elling mange ganger, både om regelverk, rekorder og andre

saker, og hver gang etter vi har avsluttet samtalen vet jeg godt hva han mener. Så er det

ikke slik at Elling nødvendigvis har rett i alt, men der han ser at han tar feil, blir det også

akseptert uten nøling.

En annen sak som også beskriver Jan Erik er hans gode sans for humor. Det kommer stadig

historier som har en viss rot i sannheten, men også artige vitser og tilbakemeldinger som får

enhver til å trekke på smilebåndet. Det skapes en god atmosfære rundt han, og det er lett å

føle seg velkommen.

Begrepet «bauta» er nevnt – og dette er en meget god betegnelse på en som står støtt i sine

valg og beslutninger, akkurat slik Elling oppleves.

Rune Edvardsen, sportssjef

Elling stiller alltid opp når det er noe, og er, og har vært, en ressurs i alle klubbene han er med i. Han er nok også den som har holdt kretsen i Østfold oppe og gått i mange år. Blant bueskytterdamene i Sarpsborg har han fått klengenavnet “Sukkertoppen” fordi han alltid er så blid, hjelpsom og imøtekommende. Han er pliktoppfyllende, har god hukommelse og godt humør. 

Ellers kan nevnes at han er glad i en stopp og kaffe når han er ute med bobilen, og har sine faste plasser flere steder. Et slikt sted er Parsetjærn ved Ed i Sverige. Tror ikke Elling og Jorun passerer der noen gang uten stopp.